Uggs dyremishandling

S/S “Périere” ble da overtatt av A.E. Kinner & Co., London, som fikk havaristen buksert opp til Blyth Dry Dock Co., i Blyth UK, hvor en ny havets stjerne på berømmelsens himmel ble født. Den tidligere packett-steameren ble ombygget til rent, 4-mastet fullrigget seilskib, med største lengde på 108,50 m, bredde på spant 13,30 m og dybde i riss 8,29 m. Firemasteren målte 2678 brutto – 2600 netto registertonn, og lasteevnen var 3000 tonn. Hun ble rigget med bramseil, boven-bramseil og røyler på alle fire mastene, og førte totalt 39 seil.
Og med navnet “Lancing” la hun i 1888 Northumberlands strender og klipper akterut i sitt kjølvann – og satte kursen mot de store hav, hvor berømmelsen ventet som verdens hurtigste seilskib, og som det senere i all hennes levetid skulle gå gjetord om i hele den maritime verden.

Av hennes rekordreiser kan nevnes Newcastle NSW, Australien, til San Francisco på 59 døgn i 1901, Langesund til Melbourne i Australien på 75 døgn i 1908, Santos i Brazil til Melbourne i Australien på 47 døgn – og Ambrose Light NY til Muckle Flugga, Shetland på 13 døgn (vi brukte 23 med “Statsraad Lehmkuhl” i 1952 – og om vår den gang gamle matros Dahl var det sagt at han hadde vært tredjestyrmann i “Lancing” på hennes siste reiser).I 1893 ble “Lancing” solgt til Johan Bryde og partnere i Sandefjord, men tre år senere kom skuten atter til at føre Union Jack for Frank Ross & Co., London. I 1901 ble skibet overtatt av A/S Lancing v/J.Johanson & Co. i Kristiania. Fører av skibet i perioden fra Mai 1903 til Oktober 1914 var sjøkaptein N.B. Melsom. I November 1918 ble “Lancing” solgt til A/S Lancing (Magnus E. Melsom) i Larvik – og i Mars 1920 overtok A/S Lancing (Melsom & Melsom) sammesteds eierinteressene. Fører av skarpseileren på hennes siste reiser var sjøkaptein P. Hansen, før “Lancing” på selve Julaften 1924 forlot Adrossan i UK under slep for Genova og opphugging.

Bortsett fra en del av faunaens begredelige problemer i forbindelse med at hav-isen i Arktis for tiden er sterkt minkende, har dette pågående (påståtte menneskeskapte – uten hensyntagen til effekten av den varierende vinkelen mellom jordaksen og ekliptikken) naturfenomenet en tilsynelatende positiv effekt for bestyrelsen i mange land. Flere av dem har nu iverksatt – eller skal iverksette prosjekt CO2-avgift og -kvotehandel, dette skal det bli penger av – som manna fra himmelen – og til ustyrtelig fryd og glede for allehånde finansministere. Og når det hevdes at ca. 70 % av de fortsatt eksisterende forekomster av olje og gass befinner seg under sjøbunnen i Arktis, er det mange som gnikker sine glatte, lubne, hvite hender og gleder seg over utviklingen, mens de løfter sine blikk mot det blå og utad fremstår og bedyrer sin totale motstand mot bruken av forurensende, fossile energikilder.

M