Uggs i thailand

De to videregåendeelevene er i Romania for å møte Norsk barnehjelp som skal bygge hjemmet, og noen av dem hjelpen vil komme til gode. De skal også se tomten der det nye hjemmet skal bygges.Bucuresti møter oss som en lysegrå og sandfarget vegg. Offisielt bor to millioner mennesker her. Uoffisielt snakkes det om ineffektiv folkeregistrering og langt flere mennesker. Mange av dem er barn, og noen av dem lever i kloakknettet under byen eller ute på gata.Tidligere hjalp vi gatebarna, forteller Ingmar Ellefsen, generalsekretær i Norsk barnehjelp.Nå forsøker vi å ta tak i barna før de havner der. Derfor har vi opprettet Håp-hjem. Barnehjem hvor barn kan bo helt, eller delvis. Men, vi trenger flere hjem, og derfor vi glad for deres hjelp.Bussen raser fram over brede avenyer kantet med vannløse fontener. Det er alt for kostbart å drive de kjempestore vannanleggene, så de er sjelden i bruk.

Veldig mye av det dere ser her er resultat av misskjøtsel og galskap.Jeg ville ikke bodd her, sier Monica.Der, peker Ellefsen, der ligger palasset.En million kubikkmeter marmor, tegnet av 700 arkitekter og oppført av 20.000 arbeidere. Bare Pentagonbygget i USA er større enn dette monumentet over en diktators stormannsgalskap. Og Romanias innbyggere betaler fortsatt for tidligere president, Nicolae Ceausescus, utarmende politikk. Han gjennomførte også en firebarnspolitikk. Alle familier skulle ha minst fire barn, forteller Ellefsen.Ceausescu opprettet gigantinstitusjoner for dem som ikke hadde råd til å ta vare på barna sine. Barnehjem med plass til 4-500 barn. Noen ganger flere. Men det ble ikke overført midler til å ta vare på disse barna, noe vi så resultatene av etter revolusjonen i 1989 da Ceausescu ble styrtet, og siden henrettet. Barnehjem fulle av vanskjøttede unger.

Det er ikke så veldig mye bedre i dag, sier Ellefsen og trekker oppgitt på skuldrene.Det er derfor Norsk barnehjelp er her.Vi svinger inn en sidegate. En svart smijernsport åpnes, og under kjempestore løvtrær ligger Ionahjemmet. En ferm dame tar imot oss på trappen. Hun presenterer seg som Iona Laslo, og er leder for dette Håp-hjemmet. Ut gjennom døren renner lyden av barnestemmer og sang. De har ventet på dere, forteller hun.»De» er 200 barn. Riktignok har hjemmet bare kapasitet til 140, men det er vanskelig å si nei til folk som trenger hjelp. Man må gjøre noen mirakler, hun ler.Noen av barna må dele seng, men det er en liten pris å betale for tre måltider om dagen, legetilsyn og undervisning.Rommet vi blir ført inn i er fullt av barn. En lærer sier noe på rumensk, og barna reiser seg og begynner å synge.